Litt historikk
Vorstehhunden finnes i tre hårlag: korthår (KV), strihår (SV) og langhår
(LV). Det er nesten ikke slektskap mellom rasene,
men felles for rasene er at
Tyskland regnes som deres hjemland. Under vil du få en kort presentasjon av den
strihårede og
langhårede vorsteh.
Strihåret vorstehhund
| Strihåret vorstehhund er en
våre yngste jakthundraser, og først i 1873 begynte planmessig avl av
rasen. Men at hunder med stritt hårlag har vært brukt til jakt, finner
man beskrevet langt tilbake i tid. De første skriftlige beretninger om
strihårede jakthunder finnes i tyske dokumenter fra det 5. århundre.
Disse hundene ble brukt til å vokte kveg, beskytte hjemmet og jakte med.
Hundene hadde god nese, vannpasjon, apporteringslyst og var både
lærevillige og trofaste. Hundene ble senere krysset med korthårede
jakthunder, og på den måte oppstod de første hundene som ble kalt barbet
eller berbet. I Italia kalles disse hundene spinone, i
England brukes betegnelsen russisk pointer og i Frankrike og Belgia
brukes griffon og barbet. Gjennombruddet for strihåren kom på 1900-tallet. Etterhvert som arbeidet med strihåren fikk større utbredelse i Tyskland, begynte nabolandene å få øynene opp for den nye rasen og begynte snart å importere hunder. |
|
I Skandinavia var det spesielt Sverige og Danmark som
viste interesse. Strihåret vorstehhund, eller ruhåret hønsehund som
den
kalles i Danmark, er Danmarks mest populære stående fuglehund. I 2004 ble det
registrert 880 valper i Dansk kennel klubb.
I Norge varierer antall nyregistreringer på mellom 150 og 200 valper pr år.
Som jakthund er strihåren allsidig og robust, og den jakter for sin eier i all
slags vær og føre. Man kan ofte få spørsmål om
ikke strihåren er vanskelig
og "stri" og dressere. Dette er ikke tilfellet. Som regel er
strihåren meget lærevillig og mottakelig
for dressur, og den oppfatter raskt
hva som er forventet av den. Den kan være energisk som unghund og krever derfor
at den
blir arbeidet med fra første stund. Bruker man imidlertid tid på unghunden vil man få en hund som samarbeider og gjør sine
oppgaver til det
siste. Strihåren er godt egnet som jakthund både på skogen og i fjellet.
Les rasestandarden for strihår her.
Langhåret vorstehhund
Langhåret vorstehhund anses for å være den eldste av de tre vorstehrasene.
Oljemalerier fra 1500-tallet viser langhårete
hunder under fuglejakt og jakt
etter hjortevilt. På denne tiden hadde man ikke begynt å avle på
standegenskapene.
På 1600- og 1700-tallet utviklet denne hunden seg til en
stor, kraftig hund med langsomt og snevert søk, og jakten med
langåret vorsteh
liknet mest på dagens jakt med spaniel.
| For å få en hund med større fart og bedre terrengdekning begynte man omkring år 1850 å krysse inn engelske hunder, blant annet gordon setter og irsk setter. Dette skjedde imidlertid uten planlegging og etter hvert ble det et kaos av typer og farger. For å strukturere avlen bestemte man seg for å begynne og renavle hunder med bestemte egenskaper og eksteriør. I 1878 ble det første avlsrådet for langhåret vorsteh etablert i Berghausen. Året etterpå ble det arrangert en stor utstilling i Hannover og man vedtok rasestandarden for langhår. Opprinnelsen til dagens langhår finner man etter fem stamfedre: Job, Don, Roland, Kalkstein og Mylord-1. Av disse hundene var det kun Kalkstein som førte videre den brune og hvite langhårvarianten. |
|
Langhåret vorsteh er en populær jakthund på
kontinentet, men en ganske liten rase i Norge. Den første langhåren ble
importert
til Norge på 1970-tallet. Det registreres i dag mellom 30 og 40
valper i året.
Jaktmessig skiller langhåren seg lite fra de andre vorstehhundrasene, men liten
populasjon og dermed lite av avlsgrunnlag
gjør at det vil ta mange år før den
når igjen den utviklingen strihår og korthår har hatt i Norge de siste 20
årene. Langhåren er
en robust hund og fast i standen. De er utmerkede
apportører og rapportegenskapene kan lett utvikles og foredles. De egner
seg
derfor meget godt til jakt i uoversiktlig terreng.
Les rasestandarden for langhår her.